Alle historiene
hero_ansatt_nordbø-0699
hero_ansatt_nordbø-0699

Hils på Arnfinn Nordbø

Personalsjef Hero Norge

Hils på Arnfinn Nordbø

Personalsjef Hero Norge

«Å brenne i helvete»

– Fra jeg var 15 til 22 år spilte jeg piano, gitar og sang duett med broren min. Vi ga ut tre album og solgte godt i bedehusmiljøet. Vi var det vi skulle være: Et «lys». Ydmyke forbilder som vitnet for Jesus. Og svigermors drøm.

– En lokalavis kalte oss bedehusmiljøets Boyband. Vi likte det kanskje litt. Men en annen avis skrev tittelen «Kom som du er, og bli som oss». Det likte vi ikke. Men jeg skjønte jo ikke at bak det fine budskapet, at Jesus tilgir alle synder, lå et dystert og arrogant bakteppe: «Lever og tror du ikke som oss, vil du brenne evig i helvete».

– Vi sang kun på norsk. Engelsk ville jo vært for forfengelighetens skyld, ikke budskapets. Slik som mange instrumenter og for mye innlevelse ville vise selvhevdelse og egoisme. Det var begrensninger over alt.

– Vi skulle ikke la oss friste. Ikke gå på pub eller teater. Ikke ha sex før ekteskapet eller være samboer. Helst ikke være med i organisert idrett. Ikke gå kledd som de andre eller lytte til den samme musikken. Trommer var tabu. Gitar var greit, helt til du begynte å lefle med det elektriske.

– Alt er hyggelig og varmt og trygt. Helt til du forlater den firkanten. Da jager de etter for å redde deg fra «verden der ute» – hvor synden leves ut.

– Og det er der arrogansen ligger, ikke sant? At de har fasiten på livet. At de er alene om det. Og at de kan dømme som de vil. Og snakke om andre som de vil. Dømmende og helt uten respekt.

– Da jeg begynte å jobbe på asylmottak, møtte jeg utrolig mange flotte mennesker. Men det slo meg også at jeg fant en annen fasit blant enkelte – mennesker som mente at menneskene jeg vokste opp med på bedehuset ville brenne i helvete. Det var den samme fordømmelsen. Den samme arrogansen.

– Jeg tenker at vi alle, også religiøst konservative, må være mer sammen med hverandre. At vi må snakke mer sammen og se på ulikhet som noe fascinerende, ikke som en trussel. At vi må åpne opp dørene våre, dyrke nysgjerrigheten og forstå at det finnes andre som er like skråsikre som oss selv.

– For alle kan vel ikke ha rett? Jeg tror det finnes mye ydmykhet og visdom i den forståelsen.

– Samtidig er det godt å se at de yngre i det kristne miljøet har større respekt for kompleksiteten i vanskelige spørsmål, enten det gjelder alkohol, homofili eller annet. De demoniserer mindre enn før og ser at også mennesker som lever ut sin kjærlighet til andre av samme kjønn kan være hyggelige mennesker.

– Altså, hovedbudskapet deres står fast: Homofili er synd. Men de homofile er ikke ekle mennesker lenger. Forstår du?

– Det går sakte fremover. Samtidig lever vi i en tid med skumle strømninger, hvor mange forsøker å skape mer isolasjon og mindre samarbeid i verden. Det påkaller reaksjoner.

– Dette er ikke tiden for å være taus, men for å stå frem og si i fra. Si i fra hvis det dukker opp en rasistisk kommentar om en jøde eller en muslim på Facebook. Si i fra om noen snakker nedsettende om en homofil. Si fra hvis du ser noen som blir støtt ut av klassen. For når noen går foran og sier i fra, gir de mot til flere.

– Da jeg kom ut av skapet og brøt ut av miljøet, ble det en stor sak. Truslene haglet. Jeg skulle straffes. Brenne i helvete, dømt til evig pine. Mange ville se meg død. Broren min ville ikke synge med meg mer. Det var beinhardt. Bare…. beinhardt. Og snart ringte avisene.

– En snakker om nestekjærlighet i det kristne miljøet, ikke sant? Men den varmen og nestekjærligheten som bedehusmiljøet prediker, møtte jeg alle andre steder enn der. I Oslo og blant homofile kjente jeg meg akseptert og respektert som både homofil og som en ganske konservativ kristen, for jeg var nok ganske konservativ i begynnelsen.

– Da vi ble bedre kjent, forsvant mye av dette. Jeg ble integrert, på samme måte som asylsøkere har behov for å bli det – og som vi alle tjener på at de blir. For hvordan reagerer du om du blir møtt med avstand og skepsis? Og hvordan reagerer du når noen smiler og sier «kom, bli med oss»?

– Jeg tipper du vil smile tilbake, og ønske å bidra. Det handler ikke om opphold i Norge. Det handler om å føle seg respektert og lyttet til: Enkle ting som bryter skam og utenforskap, som så mange andre føler der ute.

– De er ikke bare homofile. Og de er ikke bare asylsøkere. De er jøder og muslimer og kristne. De er transseksuelle, overvektige eller bare fattigere enn mange av oss. De utlendinger og nordmenn. De sitter i små bygder og store byer, rundt om i landet, alene på gutte- eller jenterommet.

– Noen sliter med utenforskap. Noen med angst. Noen med sykdom. Men hver og en behøver en følelse av å bli respektert. De behøver at hver og en av oss skaper nærhet. At vi lærer oss å beundre ulikhet, for ingen er jo som alle andre.

– Jeg vet at det er litt svevende, nesten romantisk. Og jeg vet at veien til endring er lang. Men den er ikke  ufremkommelig. Og det er på tide å begynne å gå.