Drømmen om en hvit kjole

På norske mottak oppstår bråk og uenigheter. Slik som alle andre steder.

Men det oppstår så mye mer.

Der ute, i Førde og Lødingen og her på Refstad i Oslo, er hun som snur seg på vei ut av kantinen, og rekker å se ham vende blikket ned. Der er hun som skulle ønske at hun var hun andre, som leier ham i hagen. Og han som hvisker til kompisen at han på rom 309 liker menn. Der er den svette håndflaten. Den misforståtte klemmen og det hemmelige diktet.

Der er drømmen om en hvit kjole. Og han som endelig tar hånden hennes i sin.

Balasubramaniam Venkatasamy, Bala blant venner, var i 20-årene og banket på døren på den forhenværende atlanterhavscruiseren Fridtjof Nansen. I tiår hadde forelskede og nygifte sneket seg ut på dekk, sett mot stjernene, tørket leppestift og gått diskret tilbake til restauranten.

Men etter en fryktelig ulykke i 1952, lå Fridtjof Nansen til kai i Oslo. Som flytende asylmottak. Røde Kors hadde kommandoen og rekrutterte fra Sjømannskirken – for det meste gamle sjømenn som i sin tid hadde kysset langt flere piker enn hun i Havanna. Nå bredte de ullpledd over flyktninger.

Blant dem en mann fra Iran og en kvinne fra Irak. To land i krig. To mennesker i kjærlighet.

– Jeg glemmer det aldri, sier Bala og folder hendene rolig i fanget. Han er kledd i hvit skjorte, blå penbukser og brune sko med hæl.

– Det ble spilt opp og satt festmat på bordet. Når de giftet seg ble de på en måte større enn landene sine.

Selv giftet han seg med jenta han hadde likt siden skolealderen. Etter fire år i Norge ringte han familien i India og sa «hvis jeg skal gifte meg, vil jeg gifte meg med henne». Slik gikk det og siden har det vært dem. Forelskelsen er kanskje over og Bala er kanskje i ferd med å ta motorsykkellappen, men han lever stadig omgitt av det som skjer for aller første gang.

Det intense. Hemmelige. Vakre.

– Asylsøkere venter. De venter på post, på måltidene, på skjebnen. Og på kjærligheten. Du kan ikke styre den. Mennesker tiltrekkes av hverandre. Det er kjemi. Det må skje, og det skjer. Det er det fineste vi ser.

Bala smiler varmt, men slår blikket ned. Skal si noe, men nøler.

– Men så er det jo alt som kommer med kjærligheten. Sjalusien, savnet, sorgen…

Han glemmer aldri det nyforelskede paret fra Iran. Hun var livlig, sjarmerende og vakker. Og kurdisk. Han var uten tro. Men sammen var de, i rommet som ble brukt som moskè, alene. Utenfor sto flere menn med et godt øye til kvinnen. Det endte med et knivstikk.

– Forsøker mange å skjule kjærligheten?

– Noen gjør det. Men det kommer for dagen hvis en av dem får opphold og skal flyttes til en kommune. Det er ikke lett. Noen låser seg inne og nekter å snakke. Nekter å spise. Bare gråter…

På norske asylmottak er den norske miljøarbeideren som forelsker seg. Som må velge mellom ham og jobben, og velger ham.

Der er han som skriver i skjul, til ham. Og han som avslører ham og sitter på verdens største trumf på hånden.

– I en del land er det straffbart å være homofil. Tenk hvilken kraft som ligger i det! Iblant må vi skjerme noen, eller flytte dem. Men vet du, dem som tør å være åpne om sin legning blir behandlet med respekt. Jeg husker en frisør som var åpent homofil. Da han ikke inntok offerrollen, forsvant behovet for å baksnakke, sier Bala.

– For oss handler det uansett om å bry oss. Håndhilse, se dem i øynene og være tilstede, uansett hva som plager dem.

– Tror du noen av dem som kom i høst har funnet kjærligheten?

– Å ja! Kjærligheten hindres ikke av krig eller nød eller elendighet. Det er jo når noen behøver trøst og hjelp – og får det, at den oppstår! Bare tenk at du reiser alene på backpacking og møter en jente. Dere hjelper hverandre. Kommer du hjem singel?

Bala smiler. Retter på sveisen. Reiser seg og trekker i dressbuksa. Alltid dressbukse. Og hvit skjorte.

– Forelskelsen er rundt oss i asylmottakene, hele tiden. Og det er det fineste vi har.

SITAT: Kjærligheten hindres ikke av krig eller nød eller elendighet. Det er jo når noen behøver trøst og hjelp – og får det, at den oppstår!