Alle historiene

Hils på Anpuchelvan "Anpu" Mahesan

Regionsjef Hero Vest

Hils på Anpuchelvan "Anpu" Mahesan

Regionsjef Hero Vest

«Klisterhjernen Anpu»

– Flyet lettet fra Sri Lanka kl 00.05 16. august 983. Vi landet på Flesland klokka 17.10 og jeg dro rett til studenterhjemmet i Årstadveien 25, 5009 Bergen. Jeg fikk rom 350.

Anpuchelvan Mahesan, oftest kalt Anpu, har en greie for tall og numre. Noen betyr noe, for eksempel fødselsdatoene til de åtte barna hans. Andre betyr mindre, for eksempel 796khobt: Passordet til internettet hans fra 1994.

Han ler fra magen. En latter som smitter.

– Jeg husker tall som det er knyttet følelser til, som har noe med livet mitt å gjøre. Kanskje er det fordi jeg er litt sentimental. Jeg tar vare på ting, ting som forteller en historie. Det første brevet pappa skrev til meg eter at jeg dro til Norge, for eksempel.

– Pappa skrev at jeg alltid måtte ha en sum i reserve. Det har jeg ledd mye av, for i Norge holdt ikke summen til mer enn til en sjokolade på kiosken. Men erfaringen hans var like like gyldig her som der…

– Det handler ikke egentlig om ting, men om minner. Jeg var jo bare 21 år da jeg reiste fra Sri Lanka. Det var krig og alle reiste til ulike deler av verden. Da begynte jeg å tenke «hva har vi opplevd sammen»? Sånn tenker jeg fremdeles.

«Hva opplever vi sammen?».

– I dag jager mange etter det som er stort og flott og nytt, men det må jo ikke være det. Barna mine ville sikkert likt syden, men de blir jo glade for en rotur i Nord-Hordaland også.

– På min gamle rektors kontor sto det «I complaint about having one shoe, until I saw a boy without a foot». Jeg repeterer det ofte for meg selv. Å forsøke å være takknemlig gjør meg rolig.

– Det er rart, for min mor sa alltid ar jeg ble veldig fort sint da jeg var liten.Det å jobbe så tett på mennesker fra andre land har gitt meg perspektiver. Eller kanskje det er alderen?

Anpu lener seg tilbake og myser mot solen som speiler seg i Breiavannet, midt i Stavanger sentrum.

– Altså, vi lever i en tid hvor vi er opptatt av institusjoner, men det kan virke som om vi har glemt at familien er den aller viktigste. Familien gjør livet mitt meningsfullt og fyldig. Barn utstråler skapervilje og energi hver eneste dag! Også har vi jo ti bursdager i året. Det hjelper jo.

– Samtidig vet jeg hvordan det er å reise fra dem man er glad i. Jeg reiste også fra støvfylte gater. Jeg luktet også plutselig parfyme istedenfor svette. Jeg begynte også å savne intenst. Tenk bare på brevene som gikk frem og tilbake. De betydde jo enormt. Vi lengtet på en helt annen måte etter å høre fra familie og venner.

– Det rare er jo at savnet og lengselen og frykten knytter familier sammen, ikke sant? I 1998 skulle jeg til broren min sitt bryllup i Canada. Jeg skulle kjøpe noe til ham, men visste ikke lenger hva han likte. Det fikk meg til å tenke.

Anpu nøler, holder inne, før han brått kaster armene opp foran seg.

– Mange av oss glemmer hvor enkelt det er. Å se på hverandre, for eksempel.  Jeg ser dem jeg møter inn i øynene. Også husker jeg navn. Da jeg var mottaksleder husket jeg navnene på alle 180 menneskene på mottaket.

– Det er så enkelt, egentlig.

– «Jeg ser deg», ikke sant?