Alle historiene
Radojka
Radojka

Hils på Radojka Radmilovic

Miljøarbeider Hvalstad transittmottak

Hils på Radojka Radmilovic

Miljøarbeider Hvalstad transittmottak

«Men jeg husker deg!»

– Jeg husker alle navnene på dem som bor her, og hvilke rom de bor på. Nå er det jo bare 14 asylsøkere her, men i fjor høst var det 140. Ingen forstår hvordan jeg klarer det da. Ikke jeg heller, egentlig. Jeg bare sier navnene når jeg hilser, og så sitter det etter et par dager. Det er bare sånn hodet mitt er.

Radojka Radmilovic sitter på plenen utenfor Hvalstad transittmottak i Asker. Gult og rødt løv raskler over plassen, som var så full i fjor, og så tom nå.

– Men jeg glemmer navnene når de reiser. For en stund siden spurte en fyr meg på gaten: «Husker du meg?». Jeg ristet på hodet og han sa: «Jeg heter Mohammed og bodde på Hvalstad». Da smilte jeg og sa: «Å ja, men du, tusenvis som kommer og går til Hvalstad transittmottak, og ganske mange heter Mohammed».

– Da svarte han: «Jeg vet det, men jeg husker deg». Det skjer ofte. Det er flaut når jeg ikke husker navnene deres og må si: «Unnskyld, men du var bare en liten gutt, vet du. Nå er du en mann med skjegg».

– Dessuten var alle likere før. Alle fikk sånne UDI-treningsklær klær og ingen ingen brukte gele i håret… Men når de kommer bort uten at noen tvinger dem til det, så betyr det vel at de har gode minner om meg, som har betydd noe i lang tid? Det er fint å tenkje på.

– For en stund siden, da jeg og en venninne gikk rundt i Oslo, stoppet mange opp og hilste på meg. Etterpå utbrøt venninnen min: «Rada, du kjenner jo halve Oslo, jo!».

– I løpet av dagen gikk vi inn i en butikk på Grønland og hørte plutselig noen rope: «Rada, det er jo deg!». Det var mannen bak kassen. Han var kjempeglad og ga meg stor rabatt på sko. Men det lovet jeg å ikke si til noen, haha!

– Når du har blitt slått eller forfulgt i hjemlandet, eller bare er unge og redd og alene, skal det lite til. Å smile og gi et pledd kan være nok for at de føler at jeg vil dem godt. Å smile og si: «Her er rommet ditt» eller «kom og bli med oss da vel», ikke sant? Eller kanskje bare et ord de kjenner igjen fra sitt eget språk.

– Det er derfor jeg synes jobben min er den kuleste som finnes. Den minner meg om hvor lite som skal før jeg bety noe for andre. Også får møte så mange fantastiske mennesker.

– Men ingen mennesker er like. Derfor kan jeg ikke planlegge å gjøre denne jobben godt. Jeg kan bare være meg selv.

– Hva betyr det?

– Å være glad og imøtekommende, og å tulle. Jeg prøver å tulle, for hvis jeg gjør det og de smiler, da vet jeg at de stoler på meg. Da kan vi virkelig begynne å bli kjent med hverandre.

– Men før eller siden reiser jo alle fra deg? 

– Ja, og iblant er det skikkelig vanskelig. I går flyttet to gutter etter å ha vært her i åtte måneder. Jeg savner dem allerede. Men hvem vet, kanskje jeg møter dem igjen. Det kan tydeligvis skje når som helst og hvor som helst. Da sier de kanskje: «Hei, Rada!», og da blir jeg glad.

Epilog: Radojka Radmilovic er serber fra Kroatia. Etter at Kroatia ble anerkjent som selvstendig nasjon i 1997, flyktet hun til Norge sammen med to venner.

I Norge bodde hun sammen med en alenemor med to små barn som fikk avslag, og med en gammel mann som ble hentet om natten og sendt til Kroatia. Rada sultestreiket i 12 dager.

Hun kommer aldri til å slutte å kjempe mot det hun opplever som urettferdighet. Selv fikk hun opphold i Norge etter 11 måneder i mottak.