Du aner ikke hva som skjer i magen min om natten

Vinteren har lagt et hvitt lokk på fjorden. Den er stor, frossen og nesten gul i det duse lyset fra månen. Helt her nede, langt under stjernene, står en snømann uten ansikt. Og en gutt som ser opp og sier ingenting, lenge, før han senker hodet og ser ned. Da faller tårene. Mustafa gråter. Uten en lyd.

– Du aner ikke hva som skjer i magen min om natten, når jeg skal sove. Det er som om fugler sloss der nede. Tusen fugler, som sloss.

Ingen, sier han, kan forstå hva han har sett og fryktet. Hva han har mistet i flukten fra krig og frykt. Fra Taliban, IS. Fra plyndring av eiendom, mennesker og troen på en fremtid. Fra ondskap for ondskapens skyld.
– Men vet du hva? Hvis jeg får et godt liv så var alt sammen verdt det. Alt jeg ikke klarer å snakke om.

På den islagte fjorden fremfor snømannen uten ansikt, tenker Mustafa nye tanker. Han tenker at godhet trumfer ondskap. At det finnes en fremtid. At han skal gripe mulighetene i det nye landet. Han har begynt allerede. Hver dag pugger Mustafa tall og adjektiver. «Èn stor bil». «To røde sykler». Fjorten pluss fjorten og fem ganger fem. «Tre fine blomster».

– Mange av oss her på mottaket har aldri gått på skole. Forstår du? Tenk på det. Aldri! Vi vil lære. Vi vil jobbe. Noen vil bli fotballspillere, andre ingeniører. Men alle vi ønsker alle å få den største muligheten av alle, som er å gi noe tilbake. Gi mer enn vi får. Gi til menneskene her. Til dem som mangler mulighetene våre. Til familiene våre. Jeg vet ikke lenger noe om min. Det er derfor jeg ikke smiler.

Mustafa vet heller ikke om han får bo i Norge, mellom fjellene. Fremtiden er som snømannen. Uten ansikt. Først når han får lov til å bo her, tør han å tro på drømmen om å gjøre som fuglene gjorde, før de begynte å sloss.

– Jeg vil opp. Høyt opp. Over menneskene, over byene og fjellene og teltene og pistolene. Det er det jeg drømmer om. Om å fly et fly. Om å fly.