Forandring begynner med et lite rop

I Irak ropte han.
«DEMOKRATI». 

I Irak skrek han.
«LIKESTILLING». 

I Irak krevde han.
«YTRINGSFRIHET».

I Irak håpte han.
«HUMANISME».    

– Jeg er verken kristen eller muslim og tror ikke på religion. Jeg tror på et sekularisert samfunn hvor tro og politikk er adskilt og hvor alle lever sammen. På debatt og uenighet, på dialog og enighet. På demokratiet. At vi alle lever sammen er alt som betyr noe. Vi kan aldri miste troen på det.

– Men å si noe slikt i Irak, er som å be om døden.

Han ropte i TV-stuidoer. På universitetet. I gaten.

Iblant i dress, iblant drapert i det irakiske flagget fremfor brennende bål og demonstranter med steinslynge.

Så ble ropene hans for høye – og for ensomme.

Nå sitter han på en køyeseng i Nord-Sverige, hvor det er lov å være kristen og muslim og feminist og homofil – og motstander av de mektige.

Men Osamah roper ikke lenger. Skriker ikke. Krever ikke.

Han sitter helt stille og kikker ut i den svarte, milde sensommernatten.

Han venter.

På migrasjonsverket, som bestemmer om han får bli her eller ikke.

På at flere røster hever seg i Irak.

Nå ringer han en av dem som ble stilnet, slik som han selv. Før demonstrerte de sammen. Nå vandrer Khaled hvileløst rundt i en leilighet i Kurdistan med propper i øret og en sigarett i munnen.

– Irak er ødelagt. Muslimske ledere knebler og binder bind, de undertrykker og plyndrer. Ikke bare eiendommer og penger, men friheten, gleden, tryggheten. Alt.

– Nå er ingenting er tilbake, foruten håpet. Problemet er at nesten ingen tør å stå opp mot dem som bestemmer. Flere må tro at det er mulig. For det er mulig.

– Hør her, sier Khaled og tar et dypt drag fra sigaretten.

– Osamah, du er viktigere enn livet. Du er langt unna, men likevel akkurat her, inne i hodet mitt, hver eneste kveld. Du forstår verden bedre enn noen jeg kjenner, og du har hjulpet mange mennesker ved å gi dem håp.

Khaled vinker farvel. Osamah smiler vemodig og vinker tilbake. Så legger han ansiktet i hendene og begynner å gråte.

Han har hørt at en bekjent er blitt sporløst borte i Irak, og at en landsmann mottaket har fått avslag på asylsøknaden.

Før tente han håpet hos unge menn og kvinner.

Nå tenner han en myggspiral og håper at han én gang ser Khaled igjen. Kanskje i Sverige. Kanskje i USA. Helst i Irak, om tyve eller tredve eller førti år, når forandringen har skjedd.

– All forandring begynner med et lite rop. Men så blir stemmene flere. Og flere. Og flere. Tenk bare på Europa. Det var en slagmark i mange hundre år, men i dag har de demokratiet. Sverige var ikke alltid slik som dette.

Han legger seg og lukker øynene. Et svakt lys fra utelykten faller inn gjennom den hvite sommergardinen.

Myggspiralen har sloknet. Den dagen håpet gjør det samme, er alt over.

Men det er ikke over, sier han. Det er som med sommernatten. Et sted bak det svarte, finnes fargene.

De behøver bare lys.