Alle historiene

Hils på Mohammed, Oula og Titaj

Qunaitra i Syria Gålsjø i Sverige

Hils på Mohammed, Oula og Titaj

Qunaitra i Syria Gålsjø i Sverige

Patroner, bomber og en baby på vei

Ritaj lå i magen, skilt fra ruiner, patroner og knust glass av slim og hud og en pose som snart skulle sprekke. På den andre siden lette fire hender nervøst etter tegn.

Ritaj ble båret frem uten glede. Uten forventning. Uten morsfølelse.

Men med en redsel som vokste helt til vannet gikk og de måtte reise dit ingen i Syria vil være.

– Det var fly i luften og soldater i gatene og jeg var sikker på å dø, enten av fødselen eller en bombe. Jeg ropte til legen «stell henne fort! Jeg må ut herfra!».

Oula og Mohammed dro hjem, til et hus som fremdeles sto, men som var flankert av krig og død og alt et barn skal slippe.

Så dro de videre. Til dem som skulle ha alle pengene. Til havet og en gummibåt og en frykt som minnet om fødestua.

– Jeg glemmer det aldri. Jeg hadde innordnet meg med døden, men Ritaj…. Vi måtte i det minste forsøke å unnslippe den.

Oula så den overfylte båten. Mennesker i lag ovenpå hverandre. Hun strittet imot, men ble dyttet fremover og skilt fra ektemannen.

Ritaj lå på brystet, skilt fra havet av tøyfiller, to hender og en centimeter gummi.

Nå ligger hun på en plen og lager rare lyder, omgitt av en skog som snart visner. Innen den dekkes av is og snø og alt blir hvitt, blir Ritaj ett år. Og storesøster.

Oula rømte døden. Og nå ligger et nytt liv i magen, skilt fra verden av slim og hud og en pose som snart sprekker. På den andre siden leter fire hender etter tegn.

– Noen ganger kjenner jeg et spark. Før var det skummelt. Nå er det bare…
Pappa Mohammed Ibrahim (24) holder blikket fast på magen og tenker seg om.
– Nå er det bare fint.

Her er ingen bomber. Bare bjørk og bekkefar og litt for mye tid til å vente på oppholdstillatelse og språkopplæring og egen leilighet. Og mammafølelsen hun bare har hørt om.

– Jeg bar Ritaj med redsel og fødte henne i frykt. Dette barnet – hun stryker hånden over magen – vil bli født på et ordentlig sykehus i et stille land og tatt hånd om leger og jordmødre.

– I fremtiden skal hun og Ritaj gå på svenske skoler og bli smartere enn oss og få svenske kompiser og kanskje svenske kjærester og gå på ski og spise svenske – hva heter det, kjøttboller?

Hun lener seg inntil Mohammed; Faren til Ritaj og målvakten på beboerlaget som spilte årets siste seriekamp i fotball i går – og vant.

– Først nå kjenner på den … mammafølelsen. At vi skal bli en sånn familie som gjør fine ting. At vi skal være sammen.

For alltid.