Hils på Mostafa
Aleppo i Syria Stord i Norge
Aleppo i Syria Stord i Norge
Aleppo i Syria Stord i Norge
– Når du ser meg fra andre siden av gaten, ser du et svart skjegg. En fremmed. Du er redd. Men sannheten er at jeg kanskje skal leve resten av livet mitt i Norge.
Mitt land er knust – ødelagt.
Du kjenner ikke min historie, mine tap, mitt savn, min smerte. Du – nordmann, betrakter meg med det kjølige blikket ditt, på avstand. Det gjør meg sjenert.
– Faen.
– I mitt land Syria skal du møte fremmede med et «hei!» eller «hallo!». Du skal gjøre dem trygge, gi din hjelp.
– Drittfaen.
– På reisen fra Syria har jeg lært meg en ting: Smil! For når jeg smiler, smiler folk tilbake. Alle elsker et smil.
Og nå, når jeg går bort til en nordmann med et smil rundt munnen og sier «hei, eg heter Mostafa. Eg kjem frå Syria. Eg er 22 år gamal. Eg trivs i Noreg», da smiler de tilbake.
– Faen!
– Vet du, når jeg er veldig, veldig glad, sier jeg også faen. Jeg sa det mange ganger for to måneder siden. Da fikk jeg en norsk kjæreste. Vi møttes i butikken hvor hun jobber og begynte på en samtale. Da skapte vi et bånd. Når jeg skaper slike bånd føler jeg meg ikke sjenert lenger.
Og når jeg ikke er sjenert, da er nordmenn gode til å lytte. Da vil de faktisk høre hva jeg har å si. Høre om krigen og reisen og vennene jeg har mistet. Om at jeg savner familien min. Men de forteller lite om sitt eget liv.
– Faen!
– Nordmann, jeg vil gjerne si deg noe. Åpne dine øyne. Åpne ditt sinn! Først da vil du se det gode rundt deg. Og det gode i meg.