Jenta med ondskapens øye

Alemu var en forelsket smed. Fra morgen til kveld, når han laget verktøy for bøndene, drømte han om Andarge. Fem ganger i året reiste han 12 timer med bussen, bare for å være med henne.

Hver gang mannet han seg opp for å spørre henne. Og endelig, en dag for 16 år siden, gikk han av bussen, tok seg sammen og ba om Andarges hånd.

Han fikk den, giftet seg og reiste tilbake til smia med drømmen om å lage en familie. Men da han kom tilbake, var hun borte. Alemu spurte familien. De så ned i bakken, svarte «langt vekk».

Landsbyen hadde stemplet Andarge som en «Buda», et menneske med ondskapens øyne, som kunne forvandle seg til en hyene og angripe mennesker. Hun ble isolert. Og da Alemu kom på besøk, hadde hun flyktet.

– Jeg begynte å lete. Jeg reiste natt og dag og spurte alle jeg møtte: «Har du sett denne kvinnen, hun heter Andarge».

– Ingen visste noe. Jeg mistet motet. Hun var alt. Så da jeg møtte denne menneskesmugleren, føltes det som et mirakel. Det var et mirakel! Han sa «hun har reist mot Europa». Fem ord. De ga meg alle krefter i verden. Jeg reiste etter og lette videre. Overalt.

Andarge satt et sted i den fremmede verden, mange hundre mil borte fra foreldrene og jordene og alle som fryktet henne.

– Jeg tenkte: «Verden er så stor og jeg er så liten. Han vil aldri klare det. Han vil aldri finne meg».

Hun husker den hvite meldingsboksen på Facebook. Navnet hans. Pulsen. Tårene. Alemu hadde gjort det umulige. Reist i over ett år, over hav og gjerder og grenser, forbi soldater og politi med batonger og geværer.

Og han hadde funnet henne. På asylmottaket i Florø på vestlandet.

Snart flyttet de sammen på Hå mottak på Jæren. De inviterte alle beboerne og giftet seg på nytt. Alt så ut til å bli som i drømmen. Helt til asylsøknaden ble avslått og savnet begynte. Savnet av barna som aldri kom.

– Kroppen vil ikke bli gravid. Jeg vet ikke hvor livet tar oss. Jeg er redd absolutt hele tiden. Nå løper tiden fra oss, for jeg er 40 år. Og vet du hva? Det er mange kvinner i mottak i Norge som har det slik. Vår historie finnes overalt.

Alemu lener seg inntil ektemannen.

– Altså, historien om å ikke kunne bli gravid. Ikke den om Alemu som fant meg. Den er bare vår.