«Fared, jeg er redd du er ganske syk»

– Sykdommen begynte for lenge siden. Jeg er kurder og hadde flyktet fra Irak, fra IS, og funnet meg en liten jobb i Tyrkia. Smertene ble stadig verre, men jeg turte ikke å gå til sykehuset. Jeg var jo på flukt.

– Da jeg endelig tok mot til meg, sa legen «Fared, jeg er redd du er ganske syk». Da ble jeg redd, men hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ingen rettigheter.

– Etter en stund reiste jeg videre gjennom mange land og endte her i Sverige. Smertene ble stadig sterkere. Jeg fikk ikke sove. Da gikk jeg til legen på nytt. Han sa «Fared, du er veldig syk». Da ble jeg virkelig redd.

– Jeg fikk vite at jeg måtte operere. Jeg hadde kreft og måtte fjerne milten. Jeg fikk et nytt rom på mottaket. Et rom som lå et stykke fra alle de andre. Mange kom på besøk og ville hjelpe meg, men ingen kunne dele redselen min, eller sykdommen min. Jeg ble veldig ensom.

– Jeg sa ingenting til familien min i Irak heller. Verken til mamma eller pappa eller brødrene og søstrene mine. Hva kunne de gjøre for meg, annet enn å bli enda mer bekymret enn de allerede var?

– Når det nærmet seg operasjon, bestemte jeg meg for å reise hjem til Irak. Hvis jeg skulle dø, ville jeg ikke dø ensom. Jeg ville dø hos dem som jeg forlot. Men de andre sa at jeg måtte forbli her på mottaket, at den eneste sjansen for å overleve lå her.

– Nå er det fire måneder siden jeg ble operert. Jeg er blitt mye bedre. Det er som om jeg har fått en ny sjanse i livet. Snart kan jeg kanskje begynne å drømme.

– Hva drømmer du om?

– Om at jeg blir helt frisk og får oppholdstillatelse og lov til å bo her i Sverige med familien min. Og hvem vet…

Fared smiler lurt, som om han har en hemmelighet ingen vet om. Han ser gjennom vinduet. Sola bryter gjennom den lave morgendisen.

– … kanskje jeg en dag kan bli konge!