«Kjære Jesus, jeg vil ha en Xbox»

– Klokken var rundt sju på morgenen. Jeg gikk i 2. klasse og satte meg på skolebussen. Så smalt det. Det ristet i hele nabolaget og da jeg åpnet øynene så jeg bare røyk og støv og sand. Men så fikk jeg se bussen foran vår egen. Den var helt ødelagt. Da røyken lettet så jeg blod og kroppsdeler.

– Nå sover jeg alltid med lyset på.

Det var etter flukten til Jordan at han fikk han spille Xbox første gang, hos en kamerat. Etterpå var Xbox alt han ønsket seg. Men foreldrene hadde ikke råd.

– Hver kveld lå jeg i sengen min å tenkte «Kjære Jesus, jeg vil ha en Xbox».

Han ventet og ventet. I over ett år ventet han. Så, endelig, kom bursdagen og mamma serverte en stor kake pyntet som en Xbox. Skulle han spille glad? Han forsøkte, men sank sammen.

– Jeg ble så skuffet. Jeg ville jo ha Xbox, ikke en Xbox-kake!
Men så, da han satt med ansiktet i hendene sine, kom mormor og morfar med en stor pakke. Han røsket opp papiret.

– Det var som i en drøm. En ordentlig Xbox! Jeg bare måpte, klarte ikke å si noe.

Feras fikk det han drømte om. Men mens han spilte, kom stadig flere syrere til landet og snart måtte familien reise videre. Mamma og pappa ville selge Xboxen for å kjøpe båtbillett til Europa, men Feras nektet.

– Jeg ropte: «Jeg blir heller værende enn å gi den fra meg!».

Feras fikk viljen sin til slutt og voktet Xboxen som en skatt på flukten videre. Men langt mot nord, et sted i Russland, ble den truet på nytt.

– Politimannen ville ta fra meg Xbox’en min. Jeg gråt og ropte «Nei, nei, nei» og nektet å gi den fra meg. Da rev han til seg alle spillene mine og kastet dem i søpla.

Feras mistet spillene, men reddet nok en gang skatten sin. Han fikk den med helt opp til Finnmark, og helt ned hit, til Vang mottak i Valdres. Men spill har han ikke.

– De er for dyre. Vi har ikke penger. Det er greit, for nå forstår jeg at det er enda viktigere for meg å få nye venner. Men kanskje snart, kanskje jeg får jeg et X-box-spill snart.