«Å bli glad i et toalett»

Hedi Habab er en nomade. Han vandrer rundt i en bunnløs tønne av inspirasjon, slik slekten i århundrer har vært på evig vandring gjennom sanddynene i Nord-Afrika.

Men ofte stopper han opp. Forbauset. Fortryllet. Forundret.

Det kan være formen på et eiketre. Eller en samtale på nabobordet. En samtale han ikke hører, men kan lese av i ansiktene. Eller en florlett sommerfugl virrende fremfor nesen.

Når den plutselig er der, prøver han å fange den. Ikke for å tre den på en nål og henge den på veggen, men for å dele den med andre. Det aller, aller viktigste for Hedi, er å inspirere og motivere.

– Tenk etter nå… Det er form og farger overalt. Er ikke det toalettet ganske stilig? «Wov», ikke sant? Livet er ikke hvitt og sort eller èn pluss èn. Hvorfor gå trappen når jeg kan hoppe fra vinduet…!

Det begynte for lenge siden, da Hedi gjette dyrene over sanddynene, slik forfedrene hadde gjort i århundrer. I det enorme, åpne landskapet ble hvert eneste møte som en krukke med vann, et pustehull av spenning.

Samtidig leste han alt han kom over, og allerede lenge før han flyttet til Paris og ble marxist-leninist, fant han surrealismen og poesien. Snart lå hele verden like åpen som ørkenen.

– Jeg fant både lek og alvor, og det er akkurat dèt livet og hver eneste gode samtale er; En blanding av lek og alvor. Begge deler ligger rett fremfor oss. Jeg forsto at inspirasjonen finnes overalt og at det kan skje noe spennende hele tiden, når som helst og hvor som helst, om to sekunder. Vi må bare åpne øynene.

– Jeg forsøker hele tiden å holde dem åpne, og jeg ser mye rart: Noe jeg først overså, noe nesten usynlig eller noe jeg ikke helt forstår. Da blir jeg overrasket, som et barn. Og da føler jeg meg rik, ufattelig rik, for jeg husker at verden aldri er tom og kjedelig, egentlig.

– Å tenke sånn gir livet en intensitet som skaper glede og inspirasjon. Derfor forsøker jeg alltid å smitte andre, for kanskje kan en liiiiten dose inspirasjon skape en gnist av håp.

– Det skjer mye fint på asylmottak, men her er jo mange mennesker med tunge historier. Når jeg lytter, tenker jeg ofte «jeg er en heldig mann». Men etter et øyeblikk tenker jeg «ok, jeg kan ikke redde verden, men jeg kan være den aller flinkeste til å si: «Oi! Det var en fin sommerfugl». «Se, det finnes mer», ikke sant?.

– Det var en ung mann her som ikke så annet enn elendighet. Han var helt tom og ville ikke høre på noe. Jeg begynte å vekke ham på ulike måter hver eneste dag. Iblant sang jeg, blant sa jeg bare «kvakk, kvakk, kvakk». Og siden han barberte hodet sitt hver dag, kalte jeg ham bare «maskin» og sa: «Med den barten tror kanskje UDI at du er eldre enn du er, så den må vi fikse». Da skapte vi et lite bånd.

– Snart begynte vi å spille litt ping pong. Han kunne ingenting. Jeg ertet og sa «du slår meg aldri!». Da så jeg et smil og èn dag kom han til meg og spurte: «Hedi, kan vi spille nå?». Da forsto jeg at vi hadde kommet langt. Nå går han til og med på skolen. Han vil lære!

– Forstår du? Hvert møte, hver eneste lille samtale, er en mulighet. En begynnelse. Hvis det ender med at jeg kan gi et lite fnugg av håp, da er det en god samtale.

– Og vet du hva, jeg gjør det på bussen også, haha!   

Epilog: Hedi jobber som miljøarbeider på Hvalstad transittmottak, etter å ha hatt mange stillinger på mange mottak siden han kom til Norge sent på 90-tallet.

Da hadde han studert ved det radikale Universitetet Paris Vincennes, hvor han leste fransk, arabisk, litteratur og film – og vært restaurantsjef mens han hjalp søsknene med å starte et familiebakeri.