Å forandre en kvinne

Hver eneste dag i 25 år laget Masume små kunstverk som nesten ingen fikk se. Hun lekte hun seg med farger og fasonger. Hun forvandlet kvinner, og deres syn på seg selv.

Hun så det da de reiste seg fra stolen, før de gjemte det hun hadde laget og forsvant ut.

– De hadde jo ikke lov til å vise det ute i gatene. Det jeg gjorde ble bare vist frem hjemme, innenfor husets fire vegger.

Over døren til salongen hang et stort skilt med navnet «Rashan» malt i blå bokstaver på gul bakgrunn. Hver gang politiet kom på døren, sa de «salongen din kan ikke ha et kurdisk navn, du må bytte». Masume svarte alltid det samme. «Nei, Rasjan er kurdisk, slik som jeg. Jeg kan ikke bytte». Og hun visste alltid at hun ville møte et spraylakkert skilt dagen etter.

– Jeg vet ikke hvor mange skilt jeg har malt, men det er veldig, veldig mange.

Masume savner selvstendigheten. Å trosse betjentene – og moren som sa at hun heller burde sy. Å lykkes som alenemor for Nahid, Navid og Omid. Å kunne gå i en butikk med sine egne penger, for å kjøpe seg noe fint. Noe som gjør at hun føler seg ny, slik kvinnene følte seg da de så seg selv i speilet hennes, før de måtte gjemme frisyrene under mørke sjal.

Men hun savner samholdet også. Å ikke måtte besøke Omid på Fagernes og ringe Nahid og Navid i Finland og Tyskland. Men å ha dem hos seg. Hjemme.

Masume har bodd i Norge i tre år og fikk oppholdstillatelse for to år siden. Men hun venter fortsatt på at en kommune ringer og sier at hun kan bo der. Hun vil helst bo i Drammen, Oslo eller Lillestrøm, slik at hun har kort vei til flyplassen.