«Jeg er nordlending, tenk!»

– Jeg er ikke fra Etiopia!
Mikael roper ut beskjeder mens han løper rundt på den nedsnødde fotballøkka utenfor Lødingen i Nordland.

– Jeg er nordlending, tenk! Fra Harstad. Både jeg og broren min Terbinos er fra Harstad. Og vi heter Daniel til etternavn fordi pappa heter Daniel til fornavn. Ikke sant pappa?

I veikanten står pappa med hendene i bukselommene og haka gjemt i skinnjakka. Han sier ingenting, slik han ofte gjør. Men han er far til fem. Alle er født etter at han og kona kom til Norge for syv år siden. For hver fødsel ble det tyngre å vite at de ikke fikk opphold i Norge. Derfor var gleden stor da de nylig fikk fikk vite at Mikael og søsknene hans får lov til å bo her.

– Yes! Jeg visste det!»

Mikael plukker opp fotballen som egentlig er en gul og rød og hvit volleyball, og kaster den til broren sin. Hvis han måtte dra til en øde øy, for eksempel et av skjærene der ute i havet bak ham, og bare kunne ta med én ting, så er det ballen.

– Prøv igjen da Terbinos. Du kommer aldri til å score!