Fem år uten en lyd

Hvor lenge skal hun håpe?
Hvor lenge skal hun være sint?
Hvor lenge skal hun vente med å gå videre?

De skulle reise, alle sammen. Souad og ektemannen og alle barna. Men det ble ikke slik. Isteden reiste Souad med to av barna. Ektemannen ble igjen med det tredje, ved den krigsherjede grensen mellom Syria og Tyrkia.

I årevis har hun våknet og håpefull sett på mobiltelefonen. Et anrop, en melding, en hva-som-helst.

Det er fem år siden sist. Fem år i et virrvarr av følelser. Først var hun redd. Så ble hun sint og deretter sorgfull. Nå er Souad forvirret.

Hun lengter etter sønnen som ble igjen. Han er 10 år nå – hvis han lever.
Hun er sint på faren hans, som holdt ham igjen.
Hun elsker de to barna hun tok med seg.

Og nå kysser hun datteren Juliana over hele ansiktet.
Snart kysser hun kanskje noen andre. Tiden er inne.

– Jeg vet at barna mine vil finne noen. Men jeg vil også finne noen. Jeg vil også finne kjærlighet igjen.

– Jeg har vært redd og lei meg i lang, lang tid. Nå er det nok. Jeg er ikke ung på samme måten som Juliana, men jeg har fremtiden foran meg og vil ikke være alene. Mannen jeg leter er varm og øm og snill. Han har et stort hjerte.

Det er en stund siden Souad først omfavnet friheten som kommer med en tilværelse i Sverige.

Her kan hun slutte å vente på meldingen som aldri kommer.
Her kan hun samle kvinnene på mottaket og røyke vannpipe.
Her kan hun pynte seg med øredobber og stilig bluse.

Nå sitter hun under epletrærne og smiler blygt mens hun krøller håret med fingrene. Det er som om hun ser drømmemannen på den andre siden av plenen.

– Også ønsker han seg meg, akkurat slik jeg er.