«WHAT IS YOUR PROBLEM!?»

Rita virvler inn på kontoret sitt. Svusj!

– Hei! Kaffe? Ja? Bra!

Hun griper fatt i vannkokeren. Lirker kaffekoppene av fingrene. Beklager at hun er litt sen, på utpust.

– Jeg måtte til legen. Altså, nå måtte jeg bare.

Hun er kledd i en svart sommerkjole med rosa blomstermønster. Øredobbene er svarte. Skoene det samme. Brillene stilige.

– Var det alvorlig?

– Skyhøyt blodtrykk! Skyhøyt!

– Bør du ikke ta ting litt med ro?

– Bestefar sa alltid: «Du, kjære Rita, brenner lyset i begge ender. Du kommer til å dø ung». Jeg svarte alltid det samme.

Hun lener seg frem over pulten. Retter på de smale brillene. Smiler lurt. Trekker pusten.

– «I så fall blir jeg et pent lik!».

Hun kaster seg bakover. Kontorstolen ruller mot veggen.

– Søsteren min sier alltid «hadde du blitt født i dag, ville du hatt lengt flere bokstaver enn A og D og H og D. Du ville hatt dem alle». Hun har nok rett, HAHA!

Rita Jonassen fekter med armene, snakker i versaler og retter på de stilige brillene. Fyller kaffe, banner og ler. Før lo hun av dem som sa at folk nordpå er mer åpne og utadvendte. «Sludder!», sa hun. Så ble hun tredve, og enig med dem.

Hun er utadvendt. Og hun sier, eventuelt roper, det hun mener.

Da Rita og døtrene gikk av bussen i down town LA på kveldstid og fire menn kom truende ut fra mørket, skjøv hun døtrene bak ryggen og gikk bestemt mot dem.

Nå, på kontoret i Notodden sentrum, reiser hun seg for å illustrere.

– Jeg brølte «WHAT IS YOUR PROBLEM?!» De svarte «no problem». Da skrek jeg «GOOD, BEACAUSE IT SEAMS THAT YOU DO!». Da luntet de avgårde.

Rita Jonassen kastet silkehanskene lenge før hun begynte på asylmottaket på Notodden før jul i fjor. Og det får beboerne kjenne. Men før vi kommer dit: Noe litt formildende, eventuelt forberedende. Kall det gjerne kontekst. For Rita liker kontekst. Store sammenhenger. Å tenke som en verdensborger. Derfor reiser verden rundt på en nysgjerrighet som har fulgt henne siden ett og annet ukjent menneske stakk snuta innom lille Rypefjord utenfor Hammerfest. Hun har studert terrassebygging i Marokko, skrevet oppgave om rettigheter i Finnmark og tatt BI-master i tilpasset opplæring og ledelse. Rita stikker bort til folk hun ikke kjenner, og spør. «Hvor kommer du fra?». «Hvordan er familien din?». «Har du studert?».

Eller hun rusler rundt i gata, observerer og dikter sine egne historier.

Hun snakker engelsk, en del spansk, fransk og en dæsj tysk og sender døtrene på internasjonale skoler for å lære det samme. Og da bestefaren fikk slag, mistet taleevnen og ble gitt opp av helsevesenet, tok hun like godt mål av seg om å bli logoped selv.

Språk, sier Rita Jonassen, er makt.

– 1. desember i fjor, da jeg startet i denne jobben, gledet jeg meg masse. Jeg ville si – nei, jeg ville rope: «Hei alle! Jeg gleder meg SÅ mye til å bli kjent med dere!». Men jeg kunne ikke. Det var forferdelig. Jeg var maktesløs. Og se bare på de asylsøkerne som lærer engelsk, hvilken makt de får! De siler ut hvilke informasjon de andre får, og de fungerer sosialt bedre enn andre fordi de kan delta!

Og da, ved deltakelsen, er vi snart hjemme igjen, ved silkehanskene som ikke er her.

– Flyktninger tar med landet sitt hit. Maten, klærne, språket. Det er fint, men en del av dem forventer å få det samme her. Jeg sier til dem «jeg går ikke på restaurant i Asia og forventer kjøttboller i brun saus!».

Hun retter på brillene, som truer med å falle i tastaturet.

– Også henger mange med sine egne og lager klikker og hierarkier. Syrere føler seg overlegne kurdere, for eksempel, og helt nederst på stigen står somalieren. Da blir jeg forbanna! Det tar meg to nanosekunder og null kalorier å gå i klinsj. Jeg sier «her har vi demokrati!».

– Jeg kler meg riktignok ikke i miniskjørt på jobb, men håret mitt flagrer jo, ikke sant? Jeg skal ikke tilpasse meg andre syn. Jeg skal realitetsorientere. «Her i Norge kaster vi ikke søppel i trærne, selv om du er vant til det», ikke sant? Og jeg skal gi dem en plattform av positive opplevelser av samhold og kultur. Av demokrati og menneskeverd.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg inviterer! Det er nøkkelen. Vi må ikke la dem forbli med hverandre. Vi må trekke dem inn i det vi andre driver med! Vi må ta dem med på dugnader, se åpningsseremonien på OL, feire 17. mai og løpe potetløp! Vi må være sammen!

Hun lener seg tilbake og puster ut. Men spretter tilbake i angrep!

– Før Bluesfestivalen visste jeg at det kom til å bli masse telt og og politi og greier. Jeg inviterte til et møte og sa «det er ikke krig, det er festival! Og dere kan være med!». Men jeg sa også «dere kommer til å se jenter som knapt har klær på, og dem skal dere la være i fred!». Ikke bare fikk de informasjon de hadde behov for, men de hjalp til i billettskranken, satt opp telt og ryddet søppel. De var med på festen!

– Men det er vel skummelt også, å skulle hive seg ut i et helt nytt liv?

– Ja, mye er nytt. Og mye er skummelt. Men sånn er det for alle. Jeg kan bli påkjørt i dag eller syk i morgen, og hvis noen vil stikke meg ned, så kan de gjøre det når jeg sover. Men hva skal jeg gjøre? Gjemme meg bak en låst dør og glane på baksida av øyelokka mine? Nei. Livet ER farlig, men jeg har akseptert det. Da gjenstår bare å angripe og jeg synes det er rivende unaturlig at vi har en hel klode, og så skal jeg sitte «trøkt» inne her på Notodden!

– Ok, så har du et rasjonelt forhold til liv og død, og du er en streng oppdrager. Men du vil asylsøkerne det aller beste, og er kanskje redd for noe også?

– Ja, edderkopper! Sjekk den her a!

Hun fisker opp telefonen, sveiper frenetisk, retter på brillene og legger den på bordet.

– Visste du at de opptrer to og to. At de samarbeider?!

SITAT: 

– Jeg kler meg riktignok ikke i miniskjørt på jobb, men håret mitt flagrer jo, ikke sant? 

– Det tar meg to nanosekunder og null kalorier å gå i klinsj. Jeg sier «her har vi demokrati!».