«En far er aldri nok»

Lamar er en virvelvind. Hun lager en pose i den rosa toppen, samler bittesmå epler, deler ut noen og sjonglerer med resten. Pappa Mohammed Al-Abdallah aplauderer.

– Lamar er vakker nå, men hun er enda vakrere når hun er sammen med moren sin.

– Hver natt våkner Lamar og spør «hvor er mamma? jeg vil til mamma!».

– Hva skal jeg gjøre da?

– Planen var at jeg skulle reise alene, men Lamar ble helt fra seg. Til slutt tok jeg henne med og nå er vi alene, langt langt borte. Alene. Bare oss to.

– Moren heter Fatima og er respektfull og ærlig og øm og den vakreste jeg vet. For henne er de fire barna våre hele verden, men Lamar er øyenstenen hennes. Hver hver dag ringer hun og bønnfaller: «Kom hjem igjen, kom hit med Lamar».

– Hva skal jeg gjøre da?

Pappa står med armene i kors og ser nærmest resignert på Lamar som brått kaster eplene avgårde, tar seg til hoftene, bøyer seg og rister intenst på hodet.

Håret er svart og langt og krusete. De kaller henne trollungen.

– Jeg elsker mamma og mamma elsker meg. Hver kveld fortalte hun historien om den snakkende katten. Katten sier «bli med meg, så leker vi sammen». Nå vet jeg at katter kan forstå hva jeg sier. Jeg sier pssspssspssspsss, så kommer til de til meg.

– Men jeg kan ikke si psssspsssspssspspsss for å få mamma hit.

Det kan ikke pappa heller.

– I Syria tjener mannen penger til mat og klær, mens kvinnen tar vare på barna. Nå er jeg bare en mann som ikke strekker til.

– Jeg står opp hvis hun vil ha vann om natten eller har vonde drømmer eller gråter, men jeg kan ikke gi henne det moren hennes gir henne. Følelsene, varmen, ømheten.

– Tre ganger har jeg bestemt meg for å høre på Fatima. Jeg har til og med pakket kofferten. Men hver gang sier de andre «hva skal du hjem til i Syria?». Da ombestemmer jeg meg. Det er bare det at…

Han ser Lamar komme springende, bøyer seg ned og løfter henne høyt mot himmelen.

– … en far er ikke nok. Ikke for en datter.