«Vil du ikke ha oss, mamma?»

«Hver gang jeg våkner, håper jeg at du sitter hos meg. Men det gjør du ikke. Vil du ikke ha oss, mamma?».

Det snart 18 måneder siden hun forlot dem hos bestemoren i Somalia. Alle fire, den yngste nyfødt. En gang hver måned ringer hun til naboen som har telefon.

– Vi har det godt, vi har spist, sier søsteren min. Da gråter jeg, for jeg vet at hun lyver. Å forlate de fire barn mine er…

Jeg ammet den minste. Så reiste jeg.

Hamdi har arbeidet som minerydder for FN og for Norsk folkehjelp i Somalia. Men den største kampen er den mot undertrykkelse av kvinner.

Hun har kjempet den hele livet, fra hun ble nektet skolegang og slått av faren sin. 14 år gammel flyktet hun til Mogadishu. For å bli hushjelp. Og lykkelig.
Så ble hun giftet bort til en mann som lignet faren. Hun ga ham fire barn. Fire barn som ble hele verden, før hun forlot dem.

– Jeg har levd med korrupsjon, drap og overgrep hele livet. Jeg fikk jobb og ble stemplet som prostituert. Jeg forsøkte å si fra, men ingen lyttet. Slik er Somalia. Slik er kvinnenes liv. Jeg flyktet fordi jeg ikke hadde noe valg.

For barna var flukten uforståelig. For Hamdi var den eneste mulighet til å gi barna et bedre liv. Får hun ikke opphold og familiegjenforening, har hun satt alt på spill – og tapt. Men ikke ennå. Ennå har hun bare tapt nærheten til dem. Og den grenseløse tilliten de en gang viste henne.

– Den eldste sønnen min spør alltid: «Vil du ikke ha oss, mamma?». Inne i meg sier jeg «vær sterk, Hamdi». Til sønnen min sier jeg «jeg vet at du ikke forstår, men jeg gjorde det for dere».

Til slutt sier jeg «jeg elsker deg, jeg elsker dere».

– Så legger jeg på og håper at de en gang vil forstå hvorfor jeg ikke sitter på sengekanten om morgenen.